Fra Hålogaland Teater til Hjerter&Gift

KJØP BILLETTER HER

Når Ida Holten Worsøe går på scenen under Nordlysfestivalen har det gått nesten 12 år siden hun flyttet fra Tromsø. Vi tok en prat med Ida for å høre hva hun har drevet med de siste årene, og for å snakke om teaterkonserten Hjerter&Gift – et musikalsk trusselbrev som hun gjester både Nordlysfestivalen og ILIOS med i februar.

Velkommen tilbake til Tromsø Ida, hvordan har du hatt det siden sist?

Veldig bra! Jeg har fått barn og det snur opp ned på det meste! Det er et fantastisk tilskudd i livet og veldig gøy. Ellers har jeg jobbet masse over hele landet, jeg tror jeg har vært innom de fleste teatrene nå. Parallelt med det har jeg laget egne forestillinger, nå sist Hjerter&Gift som vi tar med oss til Nordlysfestivalen.

Noe av det siste jeg gjorde på Hålogaland Teater var Grensen av Jo Strømgren. Etterpå dro vi på turné over hele verden. Vi har til og med spilt forestillingen i Sibir. Det kunne hadde vi nok ikke gjort i dag.

Akkurat nå spiller jeg i Annie på Folketeatret. Jeg har rendyrket musikkteateret, det er min sjanger. Det er en sjanger som ofte har rykte på seg for å være litt lettbeint, men jeg synes det er den feteste sjangeren innen scenekunst! Den kan nå bredt, og den kan virkelig sparke fra seg og bevege publikum. Som skapende kunstner føler jeg et ansvar for å bruke mulighetene som ligger i sjangeren.

Forestillingen vi får se på Nordlysfestivalen beskrives som en kabaret-kveld i Brecht, Weill og Eislers ånd. Vi lar oss stadig fenge av dette musikalske universet. Hva er det med denne musikken som treffer så mange av oss?

Hos Brecht er det alltid en politisk kjerne, noe publikum i Tromsø og regionen også kjenner igjen fra Hålogaland Teater. Brecht ville vekke publikum til refleksjon. Der andre kunstnere kunne være var mer opptatt av å appellere til emosjoner ville Brecht at hodet skulle være koblet på. Samtidig er kabaret og musikkteatersjangeren nettopp en sjanger som kan appellere til emosjoner, og når dette gjøres med innhold blir det den optimale kompotten, synes jeg. Det treffer en nerve hos oss.

Noe av det som kjennetegner Brecht sine verk er bl.a å snakke direkte til publikum «å bryte den såkalte fjerde veggen». Det liker jeg. Det kan skape mindre avstand mellom publikum og utøver og det er jeg opptatt av. Jeg ønsker at det skal være en likevekt mellom scene og sal. Gjennom årene har den felles opplevelsen blitt det viktigste for meg. Teater eksisterer ikke uten publikum.

Når jeg lager forestillinger prøver jeg å skape et rom for felles opplevelse, undring og lek. Hjerter&Gift er likevel annerledes enn tidligere forestillinger jeg har laget. Der forestillingen om Monica Zetterlund (A Lady Called Sven – En hyllest til Monica Zetterlund) var biografisk og fulgte hennes liv fra a til å, er Hjerter&Gift en slags drøm. Det er et assosiativt univers, hvor vi lar logikken ligge og bare lener oss tilbake for å oppleve og nyte.

Musikken til Kurt Weill er selvsagt også helt sentral. Det er interessant å tenke på at han som kom fra en bakgrunn med atonal musikk endte opp på Broadway. Mange av disse låtene har blitt store hits og jazzklassikere. Jeg har med meg to av Norges beste musikere, Kalle Moberg og Per Zanussi på trekkspill og bass. Og sag! Det blir noen kjente og kjære låter fra blant annet Tolvskillingsoperaen, men også noen mindre kjente sanger.

Hjerter&Gift handler også om Elisabeth Hauptmann. Hvem var hun?

Som mange andre kunstnere hadde også Brecht hjelpere. Han skrev noen fantastiske teaterstykker, og noen veldig gode kvinnekarakterer. I ettertid vet vi at mye av dette var Elisabeth Hauptmanns fortjeneste. Hun skrev blant annet rundt 80% av Tolvskillingsoperaen, men ble aldri kreditert for det den gangen.

Vi vet også at Hauptmann og Brecht hadde et forhold, og at hun endte opp med å forsøke å ta sitt eget liv. Hvorfor vet vi ikke. I Hjerter&Gift leker vi med tanken på hva som ville skjedd dersom hun fikk bestemme. Hva om hun fikk møte publikum? Hva om hun ikke fulgte Brecht sine regler for hva teater skulle være? Hva om hun for eksempel appellerte til folks emosjoner, hva ville skjedd da?

Jeg tenker på denne forestillingen nesten som en troll-i-eske, hvor rare, såre og fargerike ting bare popper opp. Så kan både vi på scenen og publikum undre oss over alle disse tingene sammen. Vi er i en tid hvor det er mindre av disse felles opplevelsene, mindre lek, og som voksen kan vi ofte velge annerledes. Da er det veldig fint å kunne gi en slik opplevelse som kan deles.

Til slutt – hva er ditt beste minne fra årene i Tromsø og på Hålogaland Teater?

Den tiden dannet hele fundamentet for hvem er jeg som utøver og kunstner. Jeg kom til Hålogaland Teater nyutdannet, og Nils Johnson (daværende teatersjef) gav meg tillit også til å gjøre helt egne ting. Jeg fikk lage A Lady Called Sven – en hyllest til Monica Zetterlund som har fulgt meg siden, og det er jeg veldig takknemlig for.

Og for en by å bo i! Jeg skulle ønske jeg hadde brukt naturen mer da jeg bodde i Tromsø. Jeg brukte mest utelivet!

Når jeg synger Alabama Song – “oh show me the way to the next whiskey bar” – da ser jeg for meg Tromsø! Hadde jeg bodd i Tromsø nå hadde jeg nok brukt fjellene mer.

Forestillingen Hjerter&Gift - et musikalsk trusselbrev spilles torsdag 1. februar på Lillescenen, Tromsø Kulturhus.
KJØP BILLETTER HER

Foto hovedbilde: Charlotte Brænna